Viljestyrke!

Hadde egentlig lagt dø denne bloggen, men bestemte meg nå ikveld for å skrive et innlegg. Et innlegg fordi jeg er frustrert, irritert og lei. Jeg har behov for å få tankene ned på "papiret", og håper kanskje å få tilbakemelding på at jeg ikke er den eneste som tenker som jeg gjør.

Jeg kaller dette innlegget for "Viljestyrke!". Ja, for det er det mest beskrivende ordet når det gjelder livet mitt for tiden. Ikke fordi viljestyrken min er god, heller tvert om. Men fordi det er noe jeg ønsker (tror jeg) at jeg hadde mer av. Sakens kjerne er; Jeg synes samfunnet tar livet at viljestyrken min. Du tenker kanskje; Skjep deg, du kan ikke skylde på andre enn deg selv. Men JO, jeg gjør det, jeg mener faktisk vi alle har et ansvar når det kommer til hvordan man fremsstiller sine egne forventninger til seg selv og andre. Dette er komplisert, man blir jo påvirket av alt og alle uansett om man vil eller ikke. Vi lever kanskje mer gjennom sosiale medier enn i det virkelige liv til tider. Det plager meg at jeg hele tiden, prøver å leve opp til å bli det perfekte menneske som jeg føler man må være for å ha et verdig liv. Ja, innerst inne vet jeg jo at det er bare tull, at det er andre verdier og kvaliteter som er minst like viktige. Likevel klarer jeg ikke å motstå presset. Er det dårlig viljestyrke? Jeg føler hvertfall et nederlag... At jeg taper kampen om meg selv. 

Jeg setter meg stadig mål, mål som jeg ikke klarer å nå fordi jeg rett og slett mister motivasjon. Dette tror jeg rett og slett har med glede og gjøre. Jeg mangler glede. Samfunnet (inkludert meg selv) har tatt livet av gleden over å mestre. Gjør du ikke ditt beste, går det tydeligvis galt... Du blir tykk, ensom, får kreft, blir fattig, dum og stygg.

Hvis jeg en gang i blant klarer å nå et mål føler jeg ingen glede over det heller. Du kan alltid klare bedre! Og ikke nok med det; Det er jo litt inn i tiden å klare å stå imot presset. Jeg leser stadig blogger der noen legger ut bilder av støvdotter, utrente mager, og ansikter uten sminke. Jeg skjønner at hensikten er god, og skal innrømme at det er godt å vite at man ikke er den eneste med et rotete hjem.  Det kan hende det bare er meg, men jeg føler faktisk et negativt press denne veien også. Det er plutselig blitt en forventning om at man skal være flinke til å ikke leve opp til forventninger om å være flinke. 

Jeg blir gal. Jeg får lyst å melde meg ut av verden. Jeg er så lei av å prøve å leve sunt, at matlysten er borte. Jeg er så lei av å tørke støv at ordet "helgevask" ikke gir mening, jeg er så lei av Facebook at jeg ikke klarer blåfargen. Men likevell, klarer jeg ikke å slutte. Jeg klarer ikke å spise potetgull med god samvittighet, jeg klarer ikke å la smulene på kjøkkenbenken ligge, jeg klarer ikke slette Facebook. Og ja, jeg skjønner det er mine forventninger til meg selv det er noe feil med. At jeg sikkert lider av "snill pike syndrom". Ja, for noe feil MÅ det jo være, når man ikke klarer å leve opp til å være verken supermenneske eller latsabb med god samvittighet. 

Nå tenker jeg at det blir dumt å poste dette innlegget. Hvorfor? Jo, fordi etter å ha skrevet et blogginnlegg sitter jeg alltid med en ekkel følelse. Jeg stiller meg selv spørsmål som; Er det for å få oppmerksomhet? Er det for å prøve å virke smart og reflektert? Svaret er sansyneligvis ja. For jeg er bare et menneske, som gir etter og følger strømmen. Et menneske uten viljestyrke, men som helt sikkert BURDE føle seg bra uansett.

 

Les mer i arkivet » Oktober 2013
smm85

smm85

28, Meløy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits