smm85

Jeg har slettet meg fra Facebook. Rettere sagt, jeg har deaktivert kontoen min. Det vil si at jeg med et enkelt tastetrykk kan logge meg på igjen, men jeg skal prøve hardt å la være. Facebook gjør meg fjern fra det som er ekte. Facebook gjør meg lite tilstede. Facebook gjør at jeg ikke får gjort noe fornuftig. Facebook, du gir meg tusen grunner til og ikke være medlem av deg. Bare så synd at jeg er avhenging. Etter at jeg slettet har jeg sikkert gått inn på siden 15 ganger, før jeg kommer på at jeg ikke er der lengere.

I går når jeg plantet blomster tenkte jeg; nå må jeg skryte litt på Facebook over hvor flink jeg har vært. Sånn at andre skal få vite hvor gøy jeg har det i mitt superinteressante liv. Okei, det siste var kanskje litt overdrevet, men dog med en anelse sannhet. Når ble det plutselig sånn? At jeg må dele det jeg gjør for at andre skal synes det er bra. Er det ikke nok med at jeg selv finner en glede ved å plante blomster? Jeg tror jeg har et behov for å være privat. Dele opplevelser og tanker med meg selv. Kjenne på at jeg er en person i meg selv, og ikke en utstilling med gratis inngangsbilett. 

Nå tenker du kanskje; hvorfor ikke bare begrense bruken? Vel, jeg eier ikke viljestyrke når det kommer til å gjøre noe halvveis. Det får være enten eller. Så nå vet dere hvorfor jeg ikke "finnes" i Facebookverden lengere. Kommer nok sikker til å skrive litt her på bloggen en gang i blandt når eksponeringsbehovet trykker under overflaten. Men det kommer ikke til å bli noen "se mitt interessante liv" -blogg. Jeg skriver for å oppdatere familie og venner, og for å lufte tankene.

Jeg lukker øynene og trekker pusten.

Lukten av skinn siver inn gjennom den frosne nesen min. Bilde av deg dukker opp med jevne mellomrom. Du har ingen rynker, bare en glatt vinterblek hud og roser i kinnene.

Kjente du det samme som meg? Det er rart hvordan en lukt kan bringe frem forskjellige minner. Lite viste du om at jeg skulle sitte slik på en benk, å snuse inn minner om deg. Kanskje er det samme benken som du satt på, og varmet dine kalde fingre. En kald vinterdag med nye skinnvotter.

Savner deg, bestemor <3

NATT -Inger Hagerup

Han våknet en natt. Det var én som gråt.

Hun lå med øynene lukket.

Men hodeputen var ganske våt

og ansiktet blekt og fortrukket.

Han tenkte forbitret: Hun drømmer igjen.

Bestandig den samme smerte!

Å kunne jeg en gang få tak i den

som lever bak hennes hjerte;

Hva gråter hun over? En sorg? En skam

hun husker ved nattetide?

- Og hjertet ble lite og hardt hos ham

som våknet ved hennes side.

Hvem delte han brød og bolig med?

Var hun en tøs? En teve

som stjal seg til å få drømme det

hun ikke kunne få leve?

Han ville vite det - vite det nu!

Og mannen bøyde seg over

kvinnen og spurte sakte: Du -

hvem tenker du på når du sover?

Bedrar du meg gråtende og frekk

hver eneste natt med en annen?

Jeg leser jo sviket i dine trekk,

sovende svik, - sa mannen.

Da våknet hun plutselig redd og vâr

og ropte: De får ikke ta deg!

- Å er du der, kjære? -Så dum jeg var.

Jeg drømte at du gikk fra meg!

GJENTA -Aasmund Olavsson Vinje

Ver ikki so modlaus, unge Gjenta,

og tak ikki Livet hardt,

du tarv ikki lenge paa Guten venta:

med eldande Auga bjart

kjem han vel til deg snart

fevnande i ein Fart.

Det er so mykit du vilde gjera,

og tungsamt det tykkjest gaa:

du vilde ei vyrdande Kone vera

og stella med Gutar smaa,

veksande Kjolen fraa

hoppande Hesten paa.

Livet er rikt, i Rosur det ringast,

du ser mot eit draumfullt Land;

men Hjartat maa rolegt i Bringa tvingast

med heile sin Ungdomsbrand,

tigjande, um det fann

den, som det varmast vann.

Livet og Haapet kann aldri ljuga,

naar det er av rette Gjerd:

um Draumen med Svevnen for Sol maa

fljuga,

du Tankar i Dagen fær;

smilande daa du lær,

hugsande Draumen kjær.

Skulde du Lystig og Leiken tapa

med Ungdomsblomen fraa Kinn;

for Verdi du kann deg ein Himil skapa:

du meire og meire vinn,

berre deg sjøl du finn,

betre en Guten din.

Fjøskveld.

Jeg sitter på en sekk med kufor. Føttene dingler, og støvlene glir stadig av. Biter i kragen på kjeledressen. Den er våt og lukter en blanding av ku og silo. Pappa er snart ferdig. Jeg hører lyden av både høygaffelen og trillebåra. Noen ganger blir jeg utålmodig. Jeg maser fælt om vi ikke er ferdig snart. Teller fluer på veggen og lurer på hvordan kufor egentlig smaker.

"Pappa, keffør e dæ så mange floge her?"

"Førdi du ska få nåkka å spørr etter!" Et tydelig tegn på at jeg har spurt nok for i dag.

 Jeg legger kinnet mot kua sin store mage. Så godt det er å kjenne varmen og lukta. Det er bare min ku! Pappa har sagt at den er min, og jeg har til og med fått gitt den navn.

 Jeg lengter etter smørgrøten og kommer på at vi må huske å ta inn melk. Vi auser melka oppi spannet, helt fullt, også på med lokket. Vi slukker lyset og trør ut i den stjerneklare natta. Vi ser lyset fra vinduene. Kjenner at jeg gleder meg til å stå foran vedovnen.

 Pappa ser opp mot himmelen og smiler.

"I kveld hadde dæ vørre fint å gått tur!"

Diamantene i fars øyne, en bunnløs sorg har tatt et nådeløst tak.

Fine minner gnager i sjelen, og angsten lurer like bak.

Skuffelsen synker dypere og dypere. Hjertet mitt gråter, hva tenker du nå?

Hvor ble du av du gode og trygge, hvem må jeg være den sterke for nå?

Sinne stenges inne, overskygges av maktesløse ord.

Alt for lenge har håpet seiret, jeg har jo ansvar selv som mor.

Det å aldri vite sikkert, om fjellet du står på vil rase ned.

Gir ingen ro til en usikker kjemper, som aldri får lov til å kjenne på fred.

Diamantene i fars øyne, vil aldri forlate en fortvilet sjel.

Selv når redselen er tung å bære, og alle tynges av sin egen del. 

Er det overhodet mulig å forandre seg? Når det kommer til personlighet?

Jeg synes for eksempel det er veldig irriterende at jeg lar andre sine problemer styre humøret mitt.

Jeg skulle ønske jeg klarte å slippe mer kontrollen.

At jeg var flinkere til å leve, i stedet for å betrakte og analysere livet mitt.

Ja, det er masse ved meg selv jeg skulle ønske var annerledes. Jeg ser på andre og tenker ; Jeg vil bli som henne, tenke sånn, leve sånn! Men kanskje er man født med en viss personlighet som ikke kan forandres? Jeg har hørt at hvis man sier noe til seg selv nok ganger vil det bli sånn, men det har jeg vanskelig for å tro.

Er jeg dømt til å bli en analyserende kontrollfreak, som lar seg bli styrt av andre sine problemer og følelser?

Du tenker kanskje at jeg må bli flinkere til å la andre ta kontrollen, bli flinkere til å si ifra? Ja, kanskje, men det er jo det som i utgangspunket er så vanskelig.

Kanskje jeg bare må akseptere at jeg er den jeg er, med alle mine gode og alle mine mindre gode sider. Et menneske. Vakre dager. Triste dager. Med følelser og tanker. Uforutsigbar og uten mulighet for oppgradering.

Jeg tror episoder i livet kan være med å forme deg som person. At en opplevelse kan få deg til å se noe på en annen måte. At noe trist eller traumastisk kan sette sår og arr. At glede og optimisme kan smitte. Kanskje må det en forandring "utenfra" til, for at det skal skje en forandring på innsiden?

For tiden føler jeg meg sliten og lei... Skjønner egentlig ikke helt hvorfor, men man får vel sånne perioder en gang i blant. Jeg har ikke ork til å gjøre noen ting som helst. Ikke husarbeid, ikke hagearbeid, ikke lese, ikke se på tv... Kanskje er det fordi høsten nærmer seg med stormskritt, at jeg faller litt sammen. Det er med sånne dager at drømmene kommer. Drømmer om spennende prosjekt, nye gardiner, og ferie. Ja rett og slett noe som gir nye impulser. Jeg har lyst til så mye, men kjenner ingen steder at jeg har energi til å sette i gang. Kan ikke noen komme å dra meg opp av sofaen?

Jeg liker høsten! Sånn egentlig. Hvertfall tidlig på høsten når det begynner å bli mørkt om kveldene, kaldere i luften og bladene får de mest fantastiske farger. Liker lukten av høsten, og jeg liker synet. Jeg gleder meg til høststormer. Da kan jeg sitte inne med levende lys og en stor kopp te, lese bøker og høre på vinden som suser utenfor veggene. Det eneste jeg savner er havet, så det blir nok noen turer utover til øyene. Havet er det vakreste som finnes, når bølgene slår inn mot land. 

Høsten er også en fin tid for matlaging. Bærsesongen er nok over for i år, og det ble ikke så mye å skryte av. Men vi har i hvertfall multer til jul, og det er vel det viktigste. Fikk plukket noen bringebær nå når jeg var hjemme sist som jeg rørte til syltetøy. Skulle jo ha laget saft også, men sånn ble det ikke. Ellers så er det mye å se frem til. Både høsttakkefest, fårikål, og god julemat. Jeg tenkte kanskje å lage gomme i år. Vi får se hva det blir til.

 I går satt jeg å så i Stoff & Stil -katalogene mine. Det er SÅÅÅ mye fint! Skulle ønske jeg var flink til å sy. Jeg skal prøve meg på å lage putetrekk av voksduk for å ha ute på platten i høst/vinter. Er greit og ha noe som er vanntett som sitteunderlag. Jeg gleder meg til å sitte der oppe med bål og kakao på sene høstkvelder. Har laget lykter for å henge i trærne, så tror det blir kjempefint.

Tora har forresten fått en tann. Et bittelite riskorn er kommet frem helt fremme/nederst. Store jenta mi! Igår pusset vi tanna og syngte "Puss, puss, så får du en suss". Hun har vokst så masse i det siste, og har lært seg og sette seg opp. Det er nok ikke lenge før hun kryper heller. Gleder meg til 10 mnd -kontroll den 15 september.

I oktober skal jeg til Trondheim en tur. Jeg gleder meg kjempe kjempe kjempemasse. Skal på Melissa Horn konsert, sammen med gode venninner. Tora blir her hjemme sammen med pappan sin. Blir borte nesten en uke, så det blir rart å være uten henne.

Håper dere får en fin høst i møte. Jeg skal forsøke å komme mer energisk tilbake.

På samme måte som vi mennesker  er under utvikling, er landene vi bor i det også. Jeg liker å tenke på land som mennesker. Norge, et ressurssterkt land, selvstendig og med god økonomi. Norge, gode verdier og holdninger. Jeg er glad Norge finnes, og for at jeg er en av landets små byggeklosser. Noe jeg ofte funderer på er hvordan de menneskene som tilsynelatende har alt, egentlig har det? Hvilken bivirkninger gir for eksempel økonomisk velstand. For meg virker det som at en av disse bivirkningene er ensomhet...

Ensomhet er for meg noe av det værste som finnes. Alle vil nok fra tid til annen føle seg litt alene, men nå tenker jeg på de som overhode ikke har noen. De som lever alene i mange år, og til slutt dør i ensomhet. De som kanskje ingen legger merke til at er borte. 

Jeg prøver å bli flinkere å holde kontakten med mennesker jeg er glad i, men det er ikke alltid like enkelt. For å være helt ærlig glemmer jeg... Det er ingen unnskyldning, men kanskje man blir litt for opptatt med sitt. Dagens krav til hvordan hverdagen og livet generelt skal være, tapper meg for energi. Jeg sier ikke at jeg er travelt opptatt hele dagen alle dager. Jeg tar meg titt og ofte tid til "uviktige" ting som f.eks Facebook og Hotel Cæsar. Men det er da heller ikke anstrengende. Kanskje er det sånn at det krever mer å holde kontankt med mennesker man er glad i. Jeg skal uansett prøve å bli flinkere. Jeg lover.

I Norge er det nok mange som er ensomme og føler seg glemt. Mange som føler at de ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger og krav. De faller utenfor. For et par år siden var jeg å besøkte et barnehjem i Estland. Det var mye fattigdom å se, men alikevell mye glede og samhold. Jeg sier ikke at ingen der var ensomme, men kanskje føler man seg litt mindre alene når man er mange i samme situasjon. Man søker trøst hos de som har det likt som en selv. Det er kanskje vanskeligere her i Norge, og man er kanskje redd for å bli sett ned på. Jeg tror det er viktig å se mennesker. Ikke bare de du kjenner, men kanskje gi et smil til en tilfeldig forbipasserende. Kanskje har du da gjort dagen deres litt lettere.

Vi mennesker har mange motstridene følelser, og vi blir fortalt at vi skal lytte til hjerte. Gjør det som ditt hjertet ønsker, og følg dine drømmer. Norge, og alle andre land har også følelser. Noen ganger velger Norge å prioritere helsen sin, andre ganger kan det være å gå på teater. Det kan være at Norge trenger en hårklipp, men må priorotere å bruke pengene på skole og utdanning. Vi er alle en del av Norge. Vi er med på å forme vårt land. Vi er med på å bestemme hva som skal prioriteres, og hvordan vi vil fremstå ovenfor andre. Når noen kommer å banker på døra de, og spør om du kan hjelpe, velger du da og være den som sier nei? Eller velger du å ta de inn i varmen? Eller er du kanskje en av de som velger å ikke velge?

Jeg velger å velge. Jeg velger for å være med på å bygge opp følelser og tanker til prioriteringer. Fordi jeg er glad i landet mitt og vil at det skal fortsette å vise at det bryr seg om andre og seg selv. Noen har mistet troen på at det hjelper å bry seg, de velger å være likegyldig. Da blir det viktigere å velge. Velge for å gi andre troen på at det nytter. Gi dem tryggheten i at noen bryr seg, og tillit til at man blir sett på lik linje til alle andre.

Jeg håper dere som leser dette, også er med på å vise at dere bryr dere. Uansett hvilke meninger dere måtte ha.

                         En gang...

Blåklokker på bergene som nærmeste nabo...

                                                                              Havutsikt...




Villblomster ved gjengrodde stier...


                                                                

                                     Og det hadde ikke skadet med syrlige rips til søte sommerbarn...

Ser at det er lenge siden forrige blogginnlegg, men for en gangs skyld kan jeg skylde på noe annet enn latskap. Har reist masse i det siste, og kjenner at det er godt og bare være hjemme på Halsa nå en stund.

Kenneth har hatt en uke ferie, og da tok vi med oss ungene til Umeå noen dager. Vi koste oss masse med campingliv, bading, loppis, byvandring og et alldeles nydelig vær. Temperaturen lå i underkant av 30 grader alle dagene vi var der. Det var litt vind, men det gjorde ingenting.

Var spent på hvordan det kom til å gå med Tora Johanne på en så lang biltur. Vi startet hjemmefra klokka ni, og var framme i Umeå halv ti på kvelden. Vi kjørte jo ikke hele tiden da. Var jo et par ferger, i tillegg til matpauser osv. Tora var eksemplarisk! Hun laget nesten ikke en lyd på hele turen.

Her er noen bilder fra turen.

Etter at vi hadde vært i Umeå, var det hjem til Halsa for å pakke om. Dagen etter dro vi utover til Selsøya for å feire bestefar sin 80 årsdag. Var kjempekos å møte familie igjen. Mange som jeg ikke hadde sett på lenge. Tora fikk for første gang møte tremenningen sin Malin. Hun fikk til og med låne Fantorangen hennes, noe Tora syntes var stor stas.

Jeg og Tora ble igjen på Selsøya hele uken, mens Kenneth måtte jobbe. Han kom tilbake til helgen da, og fikk være med å feire bursdagen min. Det ble en super dag med gode venner. Spiste reker og koste oss til langt på natt. Fikk også mange flotte gaver. Fikk blant annet en Melissa Horn billett, så nå går jeg og gleder meg til konsert i Trondheim til høsten. Av Kenneth og ungene fikk jeg gavekort på klokke og en bok som heter Orkideens hemmelighet. Tar oss en tur til Ørnes i mårra, så da skal jeg se om jeg finner en klokke som faller i smak. Har ønsket meg klokke lenge, så nå er det sannelig på tide at jeg finner en. Ellers fikk jeg en nydelig Hortensia med krukke, armband, kjole, strykejern, penger og noen kjempefine glass. Tusen takk alle sammen!

Etter at vi kom tilbake til Halsa har det egentlig ikke skjedd så mye, og det har vært godt. Tror Tora også syntes det var godt å komme tilbake til de vanlige omgivelsene og rutinene. Mange av jordbærene har blitt modne, og vi har spist jordbær med fløte to dager på rad. Vi har også fått en del bittesmå grønne tomater. Gleder meg så til de blir modne. Har en plan om å lage soltørkede (ovnstørkede) tomater. Skal vistnok ikke være så vanskelig.

I går lagde jeg Sara Bernard-kaker med hvit sjokolade. De ble fantastisk gode! Og ble borte alt for fort... Men det var kanskje like greit.

SARA BERNARD-KAKER

Ingredienser:

1 stk ferdig kransekakemasse

150 g kokesjokolade

1 ss smør

3/4 dl kremfløte

200 g kokesjokolade ( Jeg brukte hvit)

25 g delfiafett

Kjevle ut kransekakemassen til den er 2-3 mm tykk. Stikk ut små rundinger på ca 4 cm i diameter. Legg de på et bakepapir og stek de på 175 grader i ca 10 min. Steketiden kan variere fra ovn til ovn, og tykkelsen på bunnene. Pass på at de ikke blir brune. Avkjøles på rist.

Smelt kokesjokoladen, og kok opp fløte og smør. Så heller du sjokolade i fløten mens du rører kraftig. Avkjøl kremen slik at den blir tykk og fast i konsistens. Bruk en teskje og legg en klatt med krem på bunnene. Så setter du kakene i kjøleskapet i en times tid.

I mens du venter på at kakene skal bli kalde kan du smelte sjokolade og delfiafett. Dypp så kakene raskt i sjokoladen slik at kremen dekkes.

Sara Bernard-kaker er bare helt nydelig! De kan fryses, og tas opp en liten stund før servering. De tiner raskt, og smaker best kalde.